Mange inntrykk møtte student Rebecca Tangen Annesdatter, da hun var på studietur til Israel, og de okkuperte palestinske områdene. Her er hennes historie.
April 2010
Ved student Rebecca Tangen Annesdatter
En annerledes uke i Israel og de okkuperte, palestinske områdene har nylig passert. En slik én som etterlater følelsen av sammenpuslede brikker, men likevel flere spørsmål enn svar. Det har vært trist og annerledes, vondt og innholdsrikt, men også meningsfylt og fint. Programmet har vært fullstappet nok til å gi følelsen av full uttelling.
Jeg har puttet min ønskelapp i Klagemuren og sett Klippemoskéen og Perleporten på Tempelhøyden.
Jeg har vært i fødselskirken i Betlehem. Jeg har sett Jeriko og Jerusalem, Jesu grav og korsfestelsessted, den tunge veien dit og Getsemanehagen hvor han ble forrådt. Jeg har besøkt AIDA flyktningleir, jødiske bosettere og sett kontrollstasjonene mellom Betlehem og Jerusalem. Jeg har kjørt forbi gateskilt til Sions Berg og møtt representanter fra begge konfliktsider, bl.a. gjennom organisasjonen "Parents Circle." Jeg har hørt en israelsk eks-soldat fra "Breaking the Silence" fortelle om overgrepene han har begått og jeg har sett den åtte meter høye betongmuren som bygges rundt Vestbredden med egne øyne. Jeg skjønner mer enn før, men stadig ikke nok.
De palestinske, okkuperte områdene ligger inne i det vi omtaler som Israel. To separate områder; Vestbredden og Gaza, utgjør det som er underlagt palestinske selvstyremyndigheter. Demografien over det hele er omkring fem millioner palestinere, drøye syv millioner israelere, samt noen små grupper som ikke sorterer under noen av dem. Relativt til landområder, innebærer det noe mer trengsel for palestinere, som er en av verdens hurtigst voksende befolkninger.
I Flyktningleiren AIDA, to km nord for Betlehem er det verre enn ellers. Vi fikk oppgitt 5000 mennesker på 6000 m2. Data fra UNRWA sier 4100 på 7100 m2. Likevel. Området har ikke blitt nevneverdig større etter opprettelsen i -48. AIDA sliter med alvorlig overbefolkning. Den ligger dessuten tett opptil kolossmuren som i disse dager konstrueres rundt hele Vestbredden.
Den er likevel lite av det en forbinder med en flyktningleir. Folkene bor liksom ikke i telt eller sånn. Og de har skole og samfunnshus. Brorparten av dem er etterkommere etter palestinere som ble fordrevet fra landsbyer og hus den gangen.
Drømmen om tilbakevending er blitt overlevert i generasjoner. De færreste har sett besteforeldrenes mye omtalte hjem.
Porten til leiren er dekorert med en gigantisk nøkkel, mange av innbyggerne bærer stolte nøkkelen til et fraflyktet hjem rundt halsen. Patruljerende, bevæpnede, israelske soldater og nattlige husransakelser er hverdag. Forståelsen av at vi snakker en hel sivilbefolkning; et helt folk, som kontrolleres av et annet; startet der.
Leiren rommer uendeligheter av historier. I 2002 ble den FN-drevne skolen angrepet, det hevdes at så mange som 400 barn ble såret. En gutt vi hørte om ble skutt og drept av soldater da han var 14. Måneder før vi dukket opp ble en annen mindreårig skutt på fordi han og en kamerat bedrev vannpistollek på husbalkongen. Soldatene som skjøt fra det skuddsikre tårnet de satt i syntes de reagerte med god grunn.
Vannpistolen kunne jo vært skarpladd, må vite.
En uke før vårt besøk resulterte en nattlig husransakelse i arrestasjon. En familiefar ble bragt inn, igjen av "sikkerhetsmessige årsaker." I naboleiligheten bor stadig ei lita jente på to og et halvt med familien sin. "Hver eneste natt siden hendelsen har hun våknet fra mareritt og spurt etter soldatene," fortalte far oss.
På et tidspunkt må man spørre seg hvordan man som forelder kan rettferdiggjøre slike oppvekstvilkår for sine barn. Det finnes et element av frivillighet i å bli værende i leiren. Fraflytting er imidlertid en økonomisk utfordring, samtidig som det vil være å oppgi den generasjonslange drømmen om endelig rettferdighet. En drøm som av mange oppfattes som det eneste de har igjen, det eneste ingen kan ta fra dem. Vi ble fortalt om arrangerte bussturer for den oppvoksende AIDA-generasjonen. For at de skulle få se husene og landsbyene de bare hadde hørt om, kanskje for å ta med en liten kaktus derfra til bestemor.
Så.. handler det om å holde liv i en uoppnåelig drøm eller handler det om endelig rettferdighet?
Det påstås at rettferdighetskravet vil medføre en israelsk stat med jødisk mindretall. Tallene jeg har funnet får ikke det til å gå i hop. Ikke lengre. Fordi israelerne i Israel er så mange flere nå enn da. På den annen side har palestinerne sterkere tradisjon for barnefødsler. En del av meg gråter innvendig, mens en annen bare roper om ansvarlighet og realitetsorientering.
Virkelighet for mennesker i slike konfliktområder blir antagelig lett mer relativ enn for oss med oppvekstbakgrunn i fredelige nord. Geografi- og historieundervisning i grunnskolen der spriker. Man lærer meget om sitt eget folks nasjonalisme og historie, men ikke tilsvarende om den andre siden. Det går begge veier. Det er sårt tiltrengt i en fredsprosess at man ikke lever med uvirkelige fiendebilder, at man lærer å kjenne "de andre." I dette området bygges det en diger mur mellom partene; med kontrollposter i. I fall du ikke hadde fått det med deg til nå.
De begrensede mulighetene for samhandel på tvers av etnisitet og religion har blitt ennå mer begrensede. Næringen til radikale og ekstremister er blitt ennå mer tyktflytende. Grunnlaget for å skape overdrevne fiendebilder er tilstede i skremmende stor grad. Selv i Hebron, hvor de jødiske bosetterne bor så tett på at den palestinske handlegaten er bosettingens "bakgård," er de 100% separert. Av piggråd, mur og kontrollstasjoner. I handlegaten er de fleste butikker langvarig lukket. Det er vanskelig å gjøre god forretning under slike forhold. Noen få uker tilbake ble en utbrukt sofa dumpet i nettingen over gaten. Men, ja. Det er vanligvis noe mindre størrelser handelen plages med.
Inne hos bosetterne fant vi en liten lekeplass med rødt, blått, gult og grønt fargesprak fra malte steiner. Der var et like fargerikt paradis. Slike som småjenter med lange strømper og sommerfletter hopper i på ett og to ben. Den ene av de tre sidene av lekeplassen var en lav sementmur, kronet med piggtråd. På andre siden av piggtråden finnes jo "de andre." Og barna deres. Palestinere, fiender, potensielle selvmordsbombere. Den siste lekeplassveggen var en grafittiprydet jernport, et rutenett med hver sin boks til små, menneskeliggjorte dyr og mange egg. Hver i sin lille rute. En hadde bombebelte rundt livet. En annen den klassiske, svarte, flosshatten de ortodokse jødene bruker. Den skal tidlig krøkes, er vel ikke helt feil å si. Jeg så aldri noe tilsvarende i palestinske områder.
Det er bortimot umulig for uønskede palestinere å ta seg inn i til bosetterne i Hebron. Enkelte palestinere bor der, hvilket de tillates. De har imidlertid ikke lov til å kjøre bil på veiene, de tillates ikke besøk av slektninger, enkelte gater får de ikke engang gå i. Jeg skulle gjerne hatt noe som holdt meg fra å konkludere med apartheid.Det har jeg ikke. Men jeg har møtt Yehuda. Yehuda har digert, svart skjegg, smale, bebrillede øyne og en liten, jødisk "kippa" på hodet. Kroppsmålet og godsligheten hans er fullt på høyde med en norsk brunbjørn i XS. Yehuda har tjenestegjort i Hebron.
Enkelte ganger i løpet av et liv, møter en mennesker en umiddelbart vet en bør lytte til. Som gjør en stolt av å være menneske. Som får en til å føle at det er mulig å gjøre en forskjell; tross alt. Og at den forskjellen betyr noe.
Uten så mange andre tanker i hodet enn å formidle at et eller annet var skrekkelig galt, grunnla Yehuda og en liten gruppe likesinnede "Breaking the Silence" i 2004. De samlet private bilder fra tjenestetiden og gjorde en fotoutstilling som trakk så mange som 7000, flere enn de hadde turt å tenke på. Så gikk det i vei fra der. De samler erfaringer, fortellinger og vitnesbyrd fra israelske soldater om hva de har vært med på. De understreker viktigheten av å ikke behandle det som enkelthendelser. Av å ikke se på det som avvik, utilregnelige enkeltmennesker. Fordi det ikke er det. Det er ondskap, og den er satt i system. Det handler om ordre om å trakassere og kontrollere. Om å "holde dem nede."
Han fortalte nesten fornøyelige historier om å ta seg inn i et fint hus med en fin TV, jage familien ned i kjelleren og låse dem inne til fotballkampen man ville se var over. Han fortalte mindre fornøyelige historier om hvordan de reelle rettesnorene for opptreden var blitt om man fryktet en plantet bombe. Det er klart man kunne tilkalle en bombeekspert og få den utmanøvrert. Siden det både tok mye tid og man langtfra kunne være sikker på om det var effektiv bruk av tid, ble det ikke førstevalget. Det er klart man også kunne skyte, ufarliggjøre objektet på en enkel måte. Ingen av de to nevnte mulighetene ville imidlertid bøte på palestinernes lyst til å plante bomber i deres vei, ville de vel? Hva med å beordre den første og beste palestineren til å gå bort dit? Om palestinerne innser at slik terrorisering kun slår tilbake på dem selv… er det klart de får mindre lyst til å gjenta heltedåden, ikke sant? Så har man jo også fulgt ordre.
"Jeg kunne blitt buret inne i 20 år for lovbruddene jeg har begått," sa Yehuda.
Som tidligere soldat med tjeneste i krigstid, er det ikke spesielt stor sannsynlighet for det. På den annen side er organisasjon mildt sagt mislikt av sin egen regjering. En regjering som synes å ha blitt flink til å omgå de regelverk og normer de måtte ønske. Muren som bygges på Vestbredden er folkerettsstridig, men represaliene fra det internasjonale samfunn har latt vente på seg. Byggingen stoppes ikke. Palestinerne på sin side er overbevist om at det skyldes manglende internasjonal støtte, hvilket ikke er helt uriktig, men heller ikke helt korrekt. Det gir uansett næring til nye, tyktflytende strømmer av ekstreme og radikale holdninger.
Tjuetrårige Anat Kamm har fotokopiert en mengde dokumenter. De avslører bruk av folkerettsstridige, utenomrettslige henrettelser utført av hennes eget militære. Slike tilfeller hvor den offisielle forklaringen alltid er at man "ble drept under flukten." Så har hun lekket dem til media. Istedenfor å bli hyllet som nasjonalhelt, sitter hun i husarrest for foræderi og kan påregne mange lange år bak israelske murer. Hun er en forræder, må vite!
"Breaking the Silence" vokser ukentlig med 3-4 nye medlemmer, på tross av massivt manglende støtte fra sine egne. De sier de forsøker å holde opp et speil. Vise frem virkeligheten slik de oppfatter den og få sine medborgere til å se sammen med dem. De har ikke meget håp om bedring i situasjonen, Yehuda tullet med at de bare er til for å ødelegge festen. Jeg tror noe av det som spiller inn er nødvendigheten av å føle at en gjør NOE. Som bidrar i riktig retning. For sin egen mentale helses skyld. At man prosesserer de vonde minnene gjennom det.
Vi dro til en kontrollstasjon en tidlig morgen. Var fremme omkring fem, mens det stadig var mørkt. Mange må opp tre og fire om morgenen for å komme seg til slike steder i tide. Prosessen med å komme seg ut på andre siden er tidkrevende og kan fort ta to, tre timer. Den må gjentas hver eneste morgen, uten noen garanti for at man faktisk slipper gjennom. De siste ukene har folk blitt nektet stadig mer vilkårlig. Fotgjengerkontrollposten Betlehem/Jerusalem har tre stasjoner. Papirsjekk, metalldetektor, passkontroll. Det finnes to køer inn, en for arbeidere - og en humanitær. Den humanitære er for kvinner, barn, menn over 65, syke og turister. Den andre er for resten; som er de aller fleste. Omkring 1600 mennesker passerer der hver morgen.
Køene var ikke mennesker i rekker, men mennesker ledet inn i burlignende konstruksjoner. Vi sto forrest i køen da noen laget bråk litt lengre bak. Hoiing og høylytthet, ikke unormalt for mange mennesker i flokk, særlig ikke en flokk som føler seg dyktig urettferdig behandlet. En skrikende sikkerhetsvakt med ladd maskingevær spratt frem og pekte inn i burene med geværløpet mens han bryskt og høylytt beordret ro i rekkene. Gjennom de tre postene slenges det stadig ut hebraisk kjeft og ordre.
Over metalldetektoren marsjerer det maskingeværvæpnede vakter på en bro. Det er ikke så veldig ulikt inndrivningen av kveg.
Vi besøkte også en jødisk bosetting, kjørte buss opp en støvete landevei. Solen skinte vakkert over Vestbredden også den dagen. Jeg minnes davidsstjernen omgitt av hvitt og blått, vaiende overalt i vinden. Jeg husker velstelte hager, velkledte mennesker og væpnede vakter. Idyllisk familieliv med lekende barn og mye varme. Nydelig servering og følelsen av ekte gjestfrihet. Utenriksministeren i Israel, Avidgor Lieberman, bor visstnok her i Nokdim. I en illegal bosetting. Alle bosettinger på Vestbredden er illegale etter internasjonal lov.
Amos er utdannet advokat og bor også her med familien sin. Jeg hører stadig han si: "I have a lot of Arab friends. I know them personally. E.g. it was an Arab who built my house. I know him well. And then there was this other one after him, who came to fix the errors the first one did." Jeg husker han lo litt overbærende, som om han nettopp hadde sagt noe humoristisk. De to andre mennene vi møtte der bar også sine kippaer med stolthet, men var noe mer moderate. I det minste hyggeligere. De var begge doktorutdannet, en av dem var Aryeh. Aryeh mente at han ikke så noe problem i å bo i en palestinsk stat; såfremt han ble behandlet rettferdig. Han sa han undret seg over at løsningen ikke allerede var på forhandlingsbordet. Jeg tror til og med han selv trodde at en tostatsløsning, med jødene som minoritet i den palestinske delen, var en oppnåelig tilstand.
Rabbineren jeg senere møtte fra "Rabbies for Human Rights" innrømmet at det nok kunne være enkelte av de jødiske bosetterne som tenkte slik; men at Aryehs likesinnede stadig var en forsvinnende liten gruppe. Jeg tenker det er fint å oppleve at folk er folk, samme hvor i verden en måtte rote seg til å komme. Hvor fint det er at det finnes mennesker omkring med mot til å trosse det hele. At vakkerheten finnes på begge sider. Jeg tror israelsk ungdom snakker sant når de forteller om frykten for selvmordsbombere og nødvendigheten av sikkerhet. Jeg tror det er hva de tror og har lært. Og jeg tror palestinere lærer drøyt for lite om Israels kamp og tunge historie, at de er for glade i å bli fostret opp på sin egen.
Vi møtte representanter for "Parents Circle," som berettet om store samarbeidsutfordringer fordi de opererer på begge sider. Organisasjonsmedlemmene har alle opplevd at deres kjære er blitt tatt av dage av den andre siden. Den ene hadde mistet moren i et selvmordsangrep på en rutebuss, den andre hadde fått sin ubevæpnede, gamle far skutt bakfra av soldater. "Parents Circle" bruker sorgen og sinnet til å bygge broer, på tross av store utfordringer. De jobber kun på grasrotnivå, får ingen støtte fra egne styresmakter. De fortalte oss på et tidspunkt at Israels verste fiende ikke er palestinerne, men frykten for det de trodde palestinerne er. Den frykten har imidlertid skapt et apartheidregime. Et regime hvis stadige provokasjon lett kan legge grunnlaget for en ny intifada; som etter alt å dømme er synonymt med det palestinske folks dødsdom.
Det er stadig underlig at vi tåler det så inderlig vel. Så lenge uretten ikke rammer oss selv. At verdens helligste område for både kristne, jøder og muslimer ikke er hellig nok til å skape varig fred.
Opprettet: 17.06.2010 08:26 av Jan-Henrik Kulberg
Oppdatert: 17.06.2010 10:51 av Solveig Stormo Johansen
Visuell kommunikasjon
Optometri
Optometri og synsvitenskap
Videreutdanning
Sykepleier
Jus
Jus årsstudium
Dataingeniør
1.-7. trinn
Økonomi og ledelse
Reiselivsledelse
Dataingeniør
Statsvitenskap
Drammen
Del på Twitter