(Brevet er bearbeidet og forkortet, red.)
Jeg har vært på studietur til Bosnia-Hercegovina de siste dager. Hadde lyst å dele tanker fra en dannelsesreise, trygt fremme i Montenegro nå.
Glad for at professoren fant det for godt å putte inn noen rolige dager på et ytterst nydelig sted sånn på slutten.
Fagprogrammet vi har hatt kan ikke kalles annet enn massivt. Bespisning og slike ting, har vært mindre uttenkt, men er det egentlig noen større sak? Tja. Nei. Egentlig ikke.
Utfordringen over alle, har vært å navigere i det emosjonelle kaoset som oppstår i møte med alle disse menneskene. For det er dette det har handlet om. Møter. Snakke med folk, høre på folk, se steder som Srebrenica, med en guide som presenterer historien slik den var, men etterpå gråter på tremannshånd når hun forteller sin historie relatert til det.
Jeg innrømmer en viss sjokkerthet i møte med en hel befolkning som bærer med seg krigstraumer. Det er så nærværende, så skremmende, så vondt, så uforståelig. På den annen side føler jeg meg privilegert. Jeg har ikke noen gang lært så mye om et spesifikt felt på så kort tid. På et vis føles det som uker siden vi lettet fra Gardermoen.
Vi har besøkt Mostar og sett broen som er blitt bygget opp etter ødeleggelsene, sett alle skyteskårene og de utbrente husene. Vi har vært i idylliske Stolac som sender muslimske bosnjakbarn på skolen om formiddagen og de kroatiske barna på skolen om ettermiddagen. Vi har møtt kvinner som overlevde Srebrenica, som i det lengste håpet at mennene og guttene deres levde.
Vi har møtt en hel mengde mennesker som forteller historiene sine, hvordan de opplevde det, hva de tenkte den gang, hva de tenker nå, hvilke håp som finnes og ikke finnes.
Hvorfor forsoningen tar sånn tid, hvorfor den er gått skritt tilbake, hva man må tenke fremover og resignasjonen. Jeg ynes ikke en kan laste de av dem som resignerer. Dette er så mangefassetert, dyptpløyende, så umulig. Det som går igjen er: "Hvorfor gjorde ikke verden noe? Hvorfor så alle en annen vei? Dere visste. FN visste. Vi skrev midten av nitti-tallet, det var fotografer der, media til stede!" Jeg har jo selv sett filmen fra flykningeleiren på minnesenteret i Srebrenica.
Så er de samtidig så subjektive alle sammen. Selvsagt er de det. Vi besøkte krigsforbryterdomstolen. Der fikk vi se deler av en rettssak fra et annet rom, fulgt av et tankevekkende foredrag av en amerikansk aktor som fortalte hvordan folk kunne peke og si at " de var der, de var med på det!" Selv når det var fullt beviselig at de anklagede ikke hadde vært der det ble hevdet. Sånt griper meg. Relative virkeligheter fascinerer meg jo, og jeg forstår så godt behovet for å skape en forklaring og en sannhet om grusomhetene i sitt eget hode. Hva som egentlig skjedde, blir sekundært i forhold til behovet for noe å holde fast ved.
Guiden vår i Srebrenica var jentunge under massakren i 1995. Den serbiske soldaten som skilte henne fra faren da mennene og kvinnene skulle deles, bodde ifølge henne fortsatt i nabolaget. Hun mente å ha sett ham for få uker siden. Aktoren jeg nevnte, mente domstolen hadde klart å bevise at majoriteten av de serbiske soldatene som befant seg der i -95 ikke var fra området. Og at de heller ikke hadde flyttet tilbake.
Guiden hadde en datter på 19 måneder, og mistet både faren og bestefaren den gangen. Hun har fortsatt bilder av dem. Hun gråt da hun forsøkte forklare at hun ikke hadde noen idé om hvordan hun skulle formidle grusomhetene til datteren sin, uten at hun også skulle begynne å hate noen.
Srebrenica var så vakkert. Sola skinte den dagen. Blålilla, gule og rosa blomster kappes om oppmerksomheten mellom hvite stenmonumenter. Små hus i fjellskråningen, 8000 navn gravert inn i stenene, hele familier som var borte. Og endeløse rekker med hvite gravstener.
Dagen før Srebrenica, besøkte vi blant annet instituttet for savnede personer i Sarajevo. Mens en stum video viste likryddingsarbeid, fikk vi høre om hvordan massegraver var blitt flyttet på, for at de vanskeligere skulle gjenfinnes. At det var 106 000 døde hittil, at stadig 28 000 var savnet. Hvordan gravene inneholdt fra 5 til 1200 mennesker. Hvor tidkrevende det var å identifisere likene, som kunne ha kroppsdeler ulike steder. Og hvordan det til tider var umulig å bekrefte DNA mot noen, siden hele slekter og familier var døde.
Hvordan enkelte nektet å akseptere at det var deres sønn eller far, på tross av overhengende sannsynlighet. Det står "simply don't have the courage to face the truth" på notatblokken min. Den yngste savnede var en baby som ikke rakk å få navn og bare ble 48 timer gammel, før den og 70 andre mennesker ble sperret inne i et hus som ble spikret igjen, for så å bli satt fyr på.
Det skulle bli verre. Vi hastet av sted for å møte kvinnene fra Srebrenica. Møterommet og lokalet var slitent. De hadde ikke like kopper til oss alle, men kaffen ble kokt på snedige kaffekanner og sukkerbitene budt frem. Kvinnene var også slitne. Av hatet, sorgen, bitterheten, og av å fortelle historien til alle som ville høre ,nå som det er for sent. Men vi hørte. Om skrikende babyer som var kuttet i to, med kommentaren "nå forstyrrer den i alle fall ingen mer." Om sønnene som de nylig hadde funnet ennå noen av knoklene til. De arbeidet for å få opp en skammens vegg på minnesenteret. De ville ha politikere opp på veggen, inkudert Stoltenberg d.e. Kanskje kjenner dere hans - i etterpåklokskapens lys - noe naive tilnærminger til det hele. Jeg tror ikke det var en eneste som ikke ble dypt rørt av det møtet.
Siste dagen i Sarajevo var også givende. Den startet med et besøk hos departementet for menneskerettigheter og flyktninger. Vi måtte sikkerhetsklareres og opp til 17 etasje. Der oppe fikk jeg også følelsen av at menneskene vi møtte til enhver tid befant seg. Kanskje hadde de vært mer grasrotorientert om de hadde kontorer lengre ned? Uff. Byråkraten påpekte mange åpenbare utfordringer. Jeg tror nok også at han hadde gode intensjoner. Han snakket om hvor viktig det var at alle vendte tilbake, at det var eneste måten noe kunne løses på, men at det ironisk nok hadde vært langt større utfordringer å håndtere, dersom alle faktisk hadde kommet tilbake. På spørsmål fra en medstudent om det fantes noen konkrete tiltak for å bearbeide traumene, svarte han egentlig ikke.
Sist den dagen trodde jeg vi skulle kjapt innom den norske ambassaden for et kosebesøk og kanskje få kaffe og melkesjokolade. Jeg var langt fra forberedt på fagkompetansen, presentasjonsevnen og detaljrikdommen hos den bitte lille, tynnhårede, tilsynelatende grå ambassadøren som møtte oss.
Jan Braathu hadde jobbet med området i sikkert 15 år, og gjorde noe så fabelaktig som pusle alle brikkene sammen i hodene våre, ialle fall mitt.
Rebecca Tangen Annesdatter
Opprettet: 16.06.2009 13:18 av Jan-Henrik Kulberg
Oppdatert: 01.06.2010 03:17 av Jan-Henrik Kulberg
Visuell kommunikasjon
Optometri
Optometri og synsvitenskap
Videreutdanning
Sykepleier
Jus
Jus årsstudium
Dataingeniør
1.-7. trinn
Økonomi og ledelse
Reiselivsledelse
Dataingeniør
Statsvitenskap
Drammen
Del på Twitter