Reisebrevet : Høgskolen i Buskerud

Reisebrevet

"Den andre siden av medaljen." Tilburg, Nederland 21.03 til 27.03.10 , av Monica Haglund

Her er Monicas egen fortelling om opplevelsene som språkløs flyktning.

Foto: Jan-Henrik Kulberg

I det siste året har jeg vært student på videreutdanningen "Veiledning, tverrfaglig samarbeid og lovforståelse" ved Høgskolen i Buskerud. Jeg er 55 år og arbeider som sosialarbeider i Drammen kommune med innvandrerkvinner.

Noen vil kanskje si at det den opplevelsen jeg skal fortelle om "å være innvandrer" var en lek, men for meg var det ingen lek. Jeg kjente på kroppen hva som skjedde, masse følelser på en gang og reaksjonene som kom var ekte der og da. Jeg bringer med meg en erfaring inn i arbeidet mitt som jeg ikke hadde før, dette gir meg en ny dimensjon i møte med innvandrerne.

Den første dagen på studiet møtte jeg filmskaperen Noureddine Erradi , som underviste om interkulturell kompetanse og viste sin prisbelønte film "The other side of the coin". Dette ble et sterkt møte og da jeg fikk høre at han skulle arrangere en ny workshop meldte jeg meg på. Workshopen er et EU prosjekt. Den skulle foregå i en tyrkisk moske og jeg skulle gjennom et innvandringsprogram. Rett før avreise fikk jeg vite at vi skulle ta oss fram til Tilburg og møte på Cafe Central. Der ville vi motta et brev med mer informasjon.

Vi var 15 personer fra 9 forskjellige nasjoner, fra Norge var det 3 personer. Jeg er sosialarbeider i Drammen kommune og de to andre kom fra Politidirektoratet. De andre kom henholdsvis fra Irland, Polen, Belgia, Tyskland, Østerrike, Italia, Bulgaria og Malta. Yrkesgruppene vi representerte var sosialarbeidere, språklærere for innvandrere/flyktninger, personer som jobbet i departementeter eller direktorater i hjemlandet.

Vi ankom kafeen med en god porsjon kribling i maven og fant raskt personen som skulle gi oss mer informasjon. Denne personen snakket kun tyrkisk og brevet vi fikk var skrevet på tyrkisk. Rundt bordet satt det allerede tre andre deltagere, to fra Belgia og en fra Italia. Det ble fort veldig viktig å finne ut hva vi kunne hjelpe hverandre med og hvilken kunnskap vi satt inne med. Det ble stor forvirring rundt brevet. Vi forstod raskt at det stod en adresse der og at vi skulle ta oss fram dit Etter hvert skjønte vi at det var der vi skulle sove. Den tyrkiske damen som tok i mot oss begynte å lese brevet høyt og det ble stor glede når vi forstod to ord "Entegrasyon programinin". Den store gleden over disse to ordene forundrer meg litt, for dette var vel det eneste vi visste, skulle skje der nede. Men i språkkaoset var dette noe som var kjent og det utløste glede.

Jeg trodde vi skulle bo på hotell, så det at vi skulle bo hjemme hos en tyrkisk familie var ingen god nyhet., Jeg så for meg en kveld uten muligheter for kommunikasjon. Jeg kjente allerede sterkt på mangelen av språk etter møtet med damen på Cafe Central.

Det føltes veldig nødvendig å lære seg noen tyrkiske ord i tilfelle familien ikke snakket engelsk. Jeg rablet ned slik jeg hørte ordene på baksiden av brevet vi fikk og ordene som da ble viktig var: Jeg er sulten/tørst, jeg er trett og hvor er toalettet? Og diverse benevnelser på mat. Etter en liten pause der tankene fikk synke litt, kom ønsket om å være høflig. Hyggelig å møte deg, takk, godnatt osv. Når jeg senere gikk fra kafeen føltes dette lille brevet som en livlinje. Det var "billetten" til en seng og en ørliten sjanse for kommunikasjon med noen fremmede mennesker.

Det forbauset meg veldig hvor fort jeg ble pasifisert og lot andre ta over og bestemme for meg. Jeg er normalt en handlekraftig person, som stiller spørsmålstegn ved det som skjer rundt meg. Nå derimot lot jeg meg styre av andre. Når vi kom til kafeen og ble bedt om å gå til en fremmed adresse og sove der en natt, gjorde jeg det. Det ga meg en følelse av å miste kontroll, at andre til dels tok over livet mitt.

Jeg er glad i å kommunisere og er også en sosial person. Det gikk fantastisk bra hos familien, både de jeg kunne snakke engelsk med og de jeg måtte bruke mer kroppsspråk med. Jeg kunne slappe av og følelsen av kaos fra kafeen ga seg litt. Foreldre paret i familien var litt yngre enn meg og det var rørende å se omsorgen de viste meg. De kjørte meg til moskeen neste dag og forlot meg ikke før de så at noen andre tok "ansvar" for meg.

Hos familien oppdaget jeg også behovet mitt for å fortelle familien hvem jeg var - bli synlig på en måte.

I moskeen skulle jeg på intervju hos "immigrasjons myndighetene" for å søke om oppholdstillatelse. Jeg fikk levert en lapp i hånden, med et klokkeslett, men ingen forklaring på hva som skulle skje. Jeg kom inn i et rom hvor det satt to personer, jeg gikk ut fra at den ene var tolk. Spørsmålene haglet over meg på tyrkisk, jeg reagerte med irritasjon og kjente litt på en normalreaksjon i meg selv og spurte kvast om mannen som var tilstede var tolk og snakket engelsk. Til svar fikk jeg bare at hans engelsk var så som så. At min holdning ble kvass, hjalp ingenting - de andre fortsatte sin ubehagelige utspørring. De oppførte seg respektløst og overkjørende. Likevel slår det meg hvor lett det er å endre seg i en situasjon hvor en ikke har kontroll. Hvis jeg ønsker å bli i landet, så sier jeg og gjør det som er forventet av meg. Usikkerheten gjør også at en kanskje ikke har de spontane reaksjonene en normalt ville hatt, men avventer litt hva som skjer for å gjøre det som oppleves riktig i situasjonen. De viste ingen interesse for meg som person og dette gjorde også at jeg ble taus og knapp i mine svar. Jeg følte meg også veldig usikker på om det jeg sa ble tolket riktig og kjente på ubehaget av at de to i rommet, snakket sammen uten at jeg forstod noe. Jeg måtte lese en setning på tyrkisk for at de skulle sjekke om jeg var analfabet og skrive en setning som ble lagt foran meg. Det forbauset meg hvor vanskelig det er å ha en flytende håndskrift, når du skal skrive ord du ikke forstår og med ukjente bokstaver.

Allerede første dagen startet vi med undervisning i tyrkisk - vi hadde 12 timer til sammen. Dette ble avsluttet med eksamen. Den skulle skulle være avgjørende for om vi fikk være i landet. Språkundervisningen ble kanskje opplevelsen som berørte meg mest.

Jeg snakker flere språk. Jeg regnes for å ta språk forholdsvis lett, men i denne sammenhengen opplevde jeg ingen fordeler av de språkene jeg kunne. Jeg hadde et ganske høyt stressnivå på grunn av alt som skjedde og manglende følelse av kontroll. Dette gjorde at det var vanskelig å ta inn både informasjon og lærdom.

Læreren snakket kun tyrkisk og hadde en enorm fart gjennom pensum. Mens jeg prøvde i mitt hode å få tak i hva ordene betydde og henge det på noe som virket kjent, fosset hun videre uten å ta hensyn til om vi greide å følge med eller ikke. Uttrykk som: Jeg forstår ikke, kan du forklare på nytt, kan du snakke saktere, var ikke i vårt vokabular, noe som gjorde det umulig for oss å kommunisere til læreren at vi hadde problemer i timene. Hun var ikke lyttende til vårt non verbale språk og fanget derfor ikke opp forvirringen vår. Jeg lærte meg uttrykket: jeg forstår ikke, fra familien min, og brukte det ved noen anledninger i klassen - uten at hun endret på noe av den grunn. Jeg var motivert til å lære språket, men opplevde at jeg ved flere anledninger var i ferd med å gi opp fordi læresituasjonen ikke var god nok. Jeg trenger tid til å fordøye stoffet, få forståelse for det og vite at det jeg forstår er riktig.

Når jeg kjente at jeg forstod noe, ga det meg en enorm tilfredsstillelse og glede og jeg kjente behov for å bruke det, noe vi også gjorde så mye som mulig i pausene.

Det meste av tiden satt vi og repeterte ord og setninger vi ikke forstod,- som papegøyer. Jeg husker følelsen av det å lese noe jeg overhodet ikke forstod et ord av.
Dessuten fikk vi ofte følelsen av at hun prøvde å ta oss i feil.

Vår lærer tok ikke hensyn til oss som enkelt individer, hun ga oss liten følelse av å bli sett Ros og positive tilbakemeldinger er viktig i en læreprosess også for meg som voksen, det fikk vi veldig lite av. Innad i gruppen hjalp vi hverandre mye. Vi snakket med hverandre på morsmålet vårt eller på engelsk - visket og tisket i timene. Læreren ble sint og skilte oss fra hverandre og forvirringen ble igjen total. Dette var et av de verste øyeblikkene! Men gruppen lot ikke lærerens valg med å flytte oss fra hverandre berøre oss lenge, vi ropte isteden over klasserommet. Viljen til å lære var stor hos alle og vi valgte de løsningene som ga oss mest, selv om det ga oss kjeft og sure blikk.

Undervisningen forandret seg den siste dagen. Læreren tok i bruk hjelpemidler i undervisningen - som hva de ulike fruktene heter på tyrisk og om kjøp og salg. Dette bedret undervisningen mye og klassen begynte å bli livligere. Jeg kjente umiddelbart at dette er den måten jeg lærer best på. Læreren var mer behjelpelig og mer positiv mot klassen og jeg kjente at jeg fikk mer tak på ting og det gjorde ikke så mye om jeg dummet meg ut eller feilet. Jeg trivdes mye, mye bedre. Jeg sto på eksamen.

Vi hadde også språkpraksis - jeg ble utplassert i et bakeri. Dette var en viktig og positiv erfaring. Jeg hadde gledet meg til å stå bak disken, men kunne jo ikke språket godt nok til å stå bak en kasse. Kun sjefen var fra Tyrkia og han var mye opptatt. Dette satte meg i et dilemma. Jeg kunne kommunisere på engelsk til to andre ansatte, men da lærte jeg ikke tyrkisk. Snakket jeg ikke engelsk ble jeg sosialt isolert. Med sjefen snakket jeg bare tyrkisk. Jeg oppdaget, at det var viktig at jeg selv tok initiativ, det motiverte også sjefen av bakeriet til å oppmuntre meg til videre jobbing og kommunikasjon. Han var veldig god til å få meg til å forstå, at han var fornøyd med det jeg gjorde, og oppmuntret meg når jeg på eget initiativ satte i gang med arbeidsoppgaver. Jeg lærte mange nye ord og han hadde tålmodighet når jeg spurte om det samme flere ganger. Vi lo også når jeg gjorde feil og det lettet stemningen.

I tillegg til språkundervisningen, hadde vi undervisning om tyrkisk kultur. Vi fikk også en omvisning i moskeen. Moskeen var til min forbauselse et helt lite samfunn, med kafe, butikk og en barberer. Aktiviteter for kvinner, barn og menn utenom bønnetidene. Moskeen ga også økonomisk veiledning, medisinsk hjelp og familierådgivning. Vi fikk også delta på en bønn, i delen hvor mennene ber, dette var en betagende opplevelse. Til vår store forundring måtte vi ikke dekke til håret. Jeg hadde fått et sjal av familien jeg bodde hos og hadde tenkt at det var ment for bruk i moskeen. Vi opplevde moskeens møte med oss som udelt positivt og det var en stor opplevelse for meg å ta del i det daglige livet i moskeen i Tilburg.

I denne uken oppdaget jeg hvor enormt fint det var å kjenne på følelsen av å få til små ting. Bli forstått når jeg handlet i butikken i moskeen ( i moskeen hadde alle fått beskjed om at de kun skulle snakke tyrkisk til oss) og at jeg forstod hva som ble sagt til meg - fantastisk! Eller gleden over å ha en ørliten samtale med en av mennene i kafeen i moskeen. Samtidig kjente jeg på fortvilelsen av ikke å huske viktige setninger.

Det forbauser meg at vi ikke tok kontakt med mennene i kafeen. Vi skulle lære tyrkisk og hadde en fantastisk mulighet til å snakke med dem hver dag, for de var alltid hyggelige og blide mot oss når vi var der og helt sikkert veldig nysgjerrige.

Noe av det viktigste jeg lærte, var at det er viktig å ta initiativ selv i møte med en ny kultur og et nytt språk, men at den motivasjonen du har, lett kan brytes ned ved måten du blir mottatt på. Være nysgjerrige på hverandre, forstå forskjellene vi har uten å kritisere dem og heller se hva den andre kan bidra med på positivt vis.

En ting som forbauset meg, var hvor lite som noen ganger skal til for å skape en situasjon som føles positiv og givende og som kan gi følelse av mestring og gode læringsmuligheter. Respekt, vennlighet og det å se mennesket som en helhet, fokusere på personens styrke og prøve å framheve det. Når kommunikasjon er vanskelig verbalt, blir det non-verbale språket spesielt viktig.

Vi var en ressurssterk gruppe som alle behersket flere språk og alle hadde høyere utdanning, likevel uttrykte de fleste av oss at vi mistet totalt troen på vår egen evne til læring, mestring og følelse av kontroll under disse dagene i Tilburg.

Den første natten sov vi hos en tyrkisk familie og det ble skapt gode bånd i løpet av den korte tiden vi var sammen. Jeg fikk en følelse av at "nå kjenner jeg noen her".

Jeg skulle ønske at alle som jobber med innvandrere/flyktninger kunne få oppleve noe lignende, få den erfaringen jeg nå har fått. Jeg er meget takknemlig for at jeg fikk være med på denne reisen inn i det utrygge ukjente - som nå er litt mer kjent og trygt.