Monica Haglund opplevde at personligheten ble vasket av henne, da hun mistet språket. Hun fikk kjenne på livet som innvandrer.
- Jeg mener det er det viktig å tørre å utfordre seg selv, og bevege seg ut av sin egen trygge sone.
Vi møter henne på arbeidsplassen, gamle Fjellheim skole. Rundt oss i skolegården lyder stemmer på forskjellige språk. Menn og kvinner sitter på benker. Noen står lent opp mot de gamle murveggene.
Hvordan har de det egentlig, disse menneskene som har kommet hit for å starte på nytt, og må fortelle livshistorien sin gjennom en tolk?
For Monica opplevdes det dramatisk å være språkløs.
- Det forbauset meg veldig hvor fort jeg ble passifisert og lot andre ta over og bestemme for meg. Jeg er normalt en handlekraftig person, som stiller spørsmål ved det som skjer rundt meg. Nå lot jeg meg styre av andre.
- Vi var en ressurssterk gruppe som alle behersket flere språk, og hadde høyere utdanning. Likevel uttrykte de fleste av oss at vi mistet totalt troen på vår egen evne til læring, mestring og følelse av kontroll under disse dagene.
Etter opplevelsene har hun skrevet et reisebrev. Der forteller hun blant annet om fortvilelsen over å måtte lære tyrkisk:
«Vår lærer tok ikke hensyn til oss som enkeltindivider. Hun ga oss liten følelse av å bli sett. Ros og positive tilbakemeldinger er viktig i en læreprosess, også for meg som voksen. Det fikk vi veldig lite av. Innad i gruppen hjalp vi hverandre mye. Vi snakket med hverandre på morsmålet vårt, eller på engelsk - hvisket og tisket i timene. Læreren ble sint og skilte oss fra hverandre, og forvirringen ble igjen total. Dette var et av de verste øyeblikkene! Men gruppen lot ikke lærerens valg med å flytte oss fra hverandre berøre oss lenge. Vi ropte istedet over klasserommet. Viljen til å lære var stor hos alle, og vi valgte de løsningene som ga oss mest, selv om det ga oss kjeft og sure blikk.»
- Jeg ble forbauset over hvor lite som noen ganger skal til for å skape en situasjon som føles positiv og givende, og som kan gi følelse av mestring og gode læringsmuligheter. Respekt, vennlighet og det å se mennesket som en helhet, fokusere på personens styrke og prøve å framheve det.
- Når kommunikasjon er vanskelig verbalt, blir det non-verbale språket spesielt viktig.
Etter workshopen har hun holdt foredrag, og opplevd positive reaksjoner fra tilhørerne. Nå har studieansvarlig Runi Børrsen bedt henne om å undervise på studiet til høsten, og det gleder hun seg til.
Selv merker hun kanskje størst effekt i samtale med kollegaer og innvandrerkvinnene hun arbeider med på Introduksjonssenteret i Drammen.
- Noen vil kanskje si at det denne opplevelsen var en lek, men for meg var det ingen lek. Jeg kjente på kroppen hva som skjedde, masse følelser på en gang og reaksjonene som kom var ekte der og da. Jeg bringer med meg en erfaring inn i arbeidet mitt som jeg ikke hadde før. Dette gir meg en ny dimensjon i møte med innvandrerne.
- Jeg skulle ønske at alle som jobber med innvandrere eller flyktninger kunne få oppleve noe lignende, og få den erfaringen jeg nå har fått. Jeg er meget takknemlig for at jeg fikk være med på denne reisen inn i det utrygge ukjente - som nå er litt mer kjent og trygt.
Opprettet: 17.06.2010 08:07 av Jan-Henrik Kulberg
Oppdatert: 17.06.2010 08:10 av Jan-Henrik Kulberg
Monica Haglund (55) jobber med innvandrerkvinner i Drammen kommune.
I mars i år deltok hun på en EU-finansiert workshop i Tilburg, Nederland.
Den ble arrangert av filmskaperen Noureddine Erradi.
Han laget også en dokumentarfilm under workshopen.
Monica ble forespurt som student på videreutdanningen for programrådgivere «Veiledning, tverrfaglig samarbeid og lovforståelse».
Studiet gjennomføres på oppdrag av og i samarbeid med IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet).
Deltakerne skulle gjennomgå et ukelangt innvandringsprogram, og blant annet søke om oppholdstillatelse.
All kommunikasjon foregikk på tyrkisk, et språk de ikke kunne.
Deltakerne måtte gjennomgå intensiv undervisning i tyrkisk.
15 personer fra 9 nasjoner deltok.
3 av dem kom fra Norge: Monica og to ansatte i Politiet.