Når en snill onkel stiller med 100 000 kroner i startkapital til en innvandrer som vil etablere bedrift, bør Innovasjon Norge doble beløpet uten å blunke, skriver Arnt Farbu og Lars Petter Soltvedt i denne kronikken.
Kronikk av førstelektor Arnt Farbu og førsteamanuensis Lars Petter Soltvedt
Når en snill onkel stiller med 100 000 kroner i startkapital til en innvandrer som vil etablere bedrift, bør Innovasjon Norge doble beløpet uten å blunke, fordi de har fått en gratis saksbehandler, rådgiver og pådriver i etablererens nære familie.
Vår forskning viser at bare et fåtall etablerere med ikke-vestlig bakgrunn, kjenner til det tilbud som virkemiddelapparatet har overfor etablerere. Vi tolker dette delvis som uvitenhet om hva som finnes, delvis som en generell mistenksomhet overfor offentlig autoritet og byråkrati. I noen sammenhenger er heller ikke forretningsideen til innvandreren i tråd med de krav, som virkemiddelapparatet har for å yte hjelp. Innvandreren har derfor ikke tatt bryet med å søke hjelp.
Til tross for at virkemiddelapparatet synes noe fraværende, skjer etableringer blant innvandrere i relativt stor omfang. Mens 5,7% av befolkningen i Norge har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, står disse bak 7% av personlig eide bedrifter. Nødvendig finansiering, rådgivning og nettverk skaffes da til veie i innvandrerens eget etniske nettverk.
Vi tror på en strategi der virkemiddelapparatet anerkjenner og forsterker de etniske ressursene som innvandrere rår over i forbindelse med en etablering. Når en snill onkel stiller med 100 000 kroner i startkapital bør Innovasjon Norge doble beløpet uten å blunke fordi de har fått en gratis saksbehandler, rådgiver og pådriver i etablererens nære familie.
I litteraturen skilles det ofte mellom to typer entreprenører. De som etablerer en virksomhet for å skaffe utkomme til seg og familien, og de andre som er interessert i etablering med større vekst- og vinstpotensial. Vi finner mange innvandrere i den første gruppen, fordi jobbtilbudene i arbeidsmarkedet er få. Resultatet er at vi får innvandreretableringer i næringer som ikke synes attraktive for etniske nordmenn, som f.eks taxidrift, renhold og gatekjøkken. Vi er i denne kronikken opptatt av den andre gruppen: Innvandrere som har større mål enn bare å skaffe seg en egen arbeidsplass.
Alt for ofte vendes tommelen ned for en etnisk etablering. Vi hører utsagn som - Hun er dømt til å mislykkes - kler seg rart, har annen hudfarge og snakker dårlig norsk. Sagt i de rette fora, vil slike utsagn rundt etnisk egenart ødelegge en mulig god forretningsidé. Etablereren mister troen på egen idé og de gode hjelpere forsvinner.
Vi tror på dyrking av den etniske egenarten. Den kan vises gjennom etniske produkter, etniske ressurser og etnisk erfaringsbakgrunn. Etniske produkter forbinder vi gjerne med annerledes smakende mat skapt på fremmede råvarer og krydder, klær i ukjent utforming, samt kulturtilbud gjennom et utall kunstneriske uttrykkformer. Med etniske ressurser menes tradisjonelt ressurser som en entreprenør besitter fordi hun tilhører en etnisk minoritets-gruppe. Det kan være alt fra tilgang til billig og pålitelig arbeidskraft, sterke familiebånd/bånd til venner (enklave), holdning til arbeid (walk an extra mile), eller tilgang til lokale og globale etniske nettverk.
Vi tror at en person med fremmedkulturell erfaringsbakgrunn, vil kunne oppdage forretningsmuligheter som etniske nordmenn lett vil overse. I varehandelssammenheng kan dette gi ideer til vareimport fra, eller vareeksport til innvandrerens opprinnelsesland.
Vinnerresepten blir å dyrke den etniske egenarten. Prosessen kan starte innenfor eget miljø, men miljøet må brytes for større og rikere ressurstilgang, og for å få tilgang til et større og mer kjøpekraftig marked. Hele deltagernettverket må utvides, og ikke begrenses innenfor snevre etniske eller kulturelle grenser. Dette gjelder ikke bare leverandørnettverk og kundenettverk.
Innvandrere som har etablert ny bedrift, bør i tillegg stimuleres til deltagelse i næringslivets bransje- og interesseorganisasjoner. I dag glimrer innvandrede entreprenører med sitt fravær der.
Innvandrede entreprenører bør også oppmuntres til å ansette innvandrere med ulik etnisk bakgrunn, så vel som landets egne opprinnelig nasjonale innbyggere. Nasjonale standarder for økonomistyring og rapportering må følges. De gode eksempler må fremheves og bringes frem i lyset. Med større tillit, bredere profesjonell kontakflate og bedre positiv bevissthet omkring egen bakgrunn, egne ressurser og egne komparative fordeler, vil deltagelsesmønsteret permanent endres. Fra begrenset etnisk orientert tilstedeværelse til mer rasjonelle samhandlingsrutiner i den åpne, flerkulturelle økonomien.
Opprettet: 16.03.2010 07:05 av Jan-Henrik Kulberg
Oppdatert: 01.06.2010 03:27 av Jan-Henrik Kulberg
Innholdet i denne kronikken var tema for seminaret "Business i den flerkulturelle økonomien" på Papirbredden i Drammen 17. mars.
Der ble det presentert flere suksesshistorier fra innvandrere som har etablert sin egen bedrift.
Seminaret ble arrangert av Høgskolen i Buskerud, Drammen Næringslivsforening og Norsk Senter for Flerkulturell Verdiskaping.
Invitasjon og program (pdf)
Visuell kommunikasjon
Optometri
Synsvitenskap
Videreutdanning
Sykepleier
Jus
Jus årsstudium
Dataingeniør
1.-7. trinn
Økonomi og ledelse
Reiselivsledelse
Dataingeniør
Statsvitenskap
Drammen
Del på Twitter